Nyheter

Betraktninger om døden med Per Fugelli

Betraktninger om døden med Per Fugelli Lina Halvorsen

Til et fullsatt Teglverket på Kvarteret, oppfordret lege og professor i sosialmedisin Per Fugelli oss til å tenke annerledes om døden.

Det må en ny dødskultur til, sa en av kommentatorene på onsdagens kulturmøte. Per Fugelli har stor rekkevidde. Kanskje fordi han er til stede hos mennesker - eller rettere sagt nordmannen. Med sin litt penere Stavanger-dialekt taler han den enkle uhøvlede sannhet om et tema som vi alle kan relatere til, og med det resonnerer han med sitt publikum hvor tårer og latter går hånd i hånd.

Fugelli konstaterer at det kun finnes to faste punkter i livet – fødsel og død. Fødsel har man ingen kontroll over. For så vidt ikke døden heller, men likevel lurer vi oss selv til å tro at vi har makt over den. Hvis døden bare benektes, utsettes, reverseres – tenk på det nye fenomenet postmortem plastisk kirurgi – kan vi kanskje få den til å forsvinne. For døden provoserer oss. Den provoserer modernitetens verdier om evig framgang. Fugelli kategoriserer dagens samfunn som et samfunn med kollektiv ADHD, en tilstand av aktivismus hvor man skal være i konstant aktivitet. Han nevner Heidegger og hans utsagn om at døden provoserer alle våre muligheter. Slikt sett handler døden ikke nødvendigvis om det å dø, men å forlate livet. Døden forstyrrer livet.

Likevel, finner Fugelli tre lyspunkt med døden. Det første er døden som hvile, en tilstand av meningstap hvor alle livets laster blir forlatt. Det andre er døden som forfremmelse, for dem som har en gud kommer da belønningen. Og det tredje er døden som svar på spørsmål på den evige nysgjerrighet. Hva skjer etterpå livet? Det er jo kun én måte å finne det ut på.

Temaet vender seg mot den norske kulturs distansering av døden. Norge er det landet i verden med minst hjemmedød, påpeker Fugelli. Vi skyver døden bort fra oss. Som det blir nevnt i kommentarene til slutt, det er jo kun en kiste som står der. Hvordan kan vi vite at den døde er til stede, at den er faktisk død? Møteleder tar opp hvordan dødsannonser ordlegges – ”de gikk bort fra oss, sovnet stille inn”. Man nevner ikke døden ved ord. Vi gjemmer døden bort. Er det sunt å fornekte en uunngåelig skjebne?

Mot slutten av møtet tas det opp punkter som hvordan medisinske fagfolk kan lindre døende mennesker, hva dødsøyeblikket er, selvmord, og likeverd med døden av unge og eldre. En kommentator kritiserer det at individet ofte blir stilt til ansvar for sin egen krig mot døden. Dette må vi få slutt på, kreves det. Siste del av livet blir en galopp mot underet som ikke finnes. Vi må kunne få lov til å forsone oss med døden og akseptere den. Uten død får man et økologisk helvete. Vi må dø, mine venner, slik at nytt liv kan komme, sier Fugelli.

En dag skal man alle dø. På en måte er døden den endelige kulminasjonen av livet. Et siste stup. Likevel må en huske å leve alle de andre dagene. Døden kan være en påminnelse om å ta mer radikale valg. Derfor er det viktig å huske på at du skal dø, og ikke unngå den.

Du skal dø. Gjør noe! råder Fugelli.


Av Lina Halvorsen

Logg inn