Nyheter

Derfor er monarkiet en konge ordning

Derfor er monarkiet en konge ordning Foto: Ole-Christian Bjarkøy, flickr

Er monarkiet forenelig med demokratiske prinsipper? Ja visst!

Av Håvard Nyhus

Som ung, prinsippfast liberaler syntes jeg saken var enkel. Monarkiet må avskaffes. Jo fortere, jo bedre. Jeg synes i grunn det var verdens enkleste spørsmål: En anakronistisk, gammelmodig statsordning som hvilte på en forestilling om blått blod. Herregud, for et tøysete opplegg, tenkte jeg. Så ble jeg heldigvis litt mer forstandig med årene.

Ja vel, så monarkiet er ikke en foreldet, anakronistisk likevel? 

Jo, men det er nettopp hele poenget med ordningen. Monarkiet skal være en foreldet, anakronistisk ordning. Slik skaper den kontinuitet og setter oss i forbindelse med nasjonens historie og urmytologier. Det er denne egenskapen ved monarkiet – kall det «nimbus» eller «patina» – som gir kongedømmet en historisk valør som et tilsvarende presidentskap aldri vil kunne matche.

Eller som enken etter krigshelten Trond André Bolle uttalte da statsministeren sto for overrekkelsen av Krigskorset: «det hadde vært grommere med Kongen». I denne erkjennelsen av «grommere» ligger nøkkelen til hvorfor monarkiet fremdeles er livskraftig.

Nimbus og patina? 

Om dette blir for esoterisk for leseren, så har Kongen også et mer prosaisk fortrinn vis-a-vis en president: Han er i sitt vesen upolitisk, og symboliserer slik et naturlig tilknytningspunkt til nasjonen for hele befolkningen, ikke bare de som har stemt på ham. Nettopp derfor viser det seg at også republikker ofte innfører en «liksom-Konge», slik som Bundespresidenten i Tyskland, som kan ta andre og mer «upolitiske» representasjonsoppdrag enn kansleren. 

Men er monarkiet forenlig med demokratiske prinsipper?

Ja, ikke alle institusjoner i et liberalt demokrati er valgt av folket. Ta for eksempel domstolene. Det er heller ikke slik at alle statsråder har stått på valg. Den som går rundt og tror at samtlige institusjoner i et liberalt demokrati nødvendigvis må være valgt av folket, lever enkelt og greit i villfarelse.

I bunn, som en absolutt forutsetning, ligger likevel folkeflertallets vilje. Uten denne har monarkiet (som andre statsbærende institusjoner) ingen demokratisk legitimitet. Sist jeg sjekket lå oppslutningen om Kongen på omtrent 80 prosent(!), et ubeleilig faktum for landets republikanere – som skylder å ta folkeviljen på større alvor.

Men hva om Monarkens anseelse og oppslutning svikter? Om folket ikke lenger har tillit til ham (henne)?

Ja, da må monarkiet avvikles. Som sagt: Monarkiet hviler på en mur av folkelig oppslutning. Uten denne – ingen demokratisk legitimitet. Verre er det ikke.

Men er det ikke noe riv, ruskende galt ved at noen arver makt?

Hvem i huleste er det som ikke arver? Alle mennesker arver. Absolutt alle. Privilegier, sølvtøy, (av-)makt, gener, (u-)vaner, nettverk, posisjoner og status. Odelsretten er en annen institusjonell legemliggjøring av denne mekanismen. Det samme er det amerikanske Clinton-, Bush- og Kennedy-dynastiet. 

Eller for å ta et par andre ikke helt tilfeldige eksempel: Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre. Begge har utvilsomt mye å takke sin egen innsats for; men de står ikke desto mindre i gjeld til sine forfedres akkumulerte kapital – enten vi snakker om den sosiale, kulturelle eller økonomiske varianten.

Den som tror han fjerner maktens arveaspekt ved å innføre republikk, er i beste fall uhyre naiv. Alternativet er å avskaffe arv som legitimt overføringsprinsipp og la staten appropriere alle verdier og all eiendom.

Men hva med religionsfriheten? I Grunnloven heter det at «monarken må bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion». Trostvang!

Vel, det samme må prester i den norske kirke. Og imamer må bekjenne seg til islam. Og lederen i Høyre må bekjenne seg til Høyres partiprogram. Å knytte trosvilkår til visse roller og funksjoner, er ikke å frata noen religionsfriheten. Her er det dessverre mange republikanere med plutselig omtanke for monarkens åndsliv, som slumser fælt med kategoriene. 

Igjen: Alle står selvfølgelig fritt til å tro nøyaktig hva de vil, men det er ikke nødvendigvis gitt at det er forenlig med en rolle du vil påta deg. Om for eksempel Ingrid Alexandra av en eller annen grunn ikke vil bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion, står hun selvfølgelig helt fritt til det. Da blir hun neppe Dronning. Men det er helt i orden. Det er hennes valg.

Om året var null og du skulle skissere en helt ny statsordning, ville du gått for monarkiet?

Nei, men vi er ikke i år null, og vi er ikke historieløse. Vi er historisk situerte subjekter i et land med historie og tradisjoner. Og gjennom denne historien går den noen linjer og fortellinger som vi gjør klokt i å ta vare på. Her henter Kongen sin historisk betingede legitimitet og kobling til folket. En legitimitet opparbeidet gjennom århundrer.

 

Håvard Nyhus diskuterer monarkiet på Litteraturhuset kl. 18.00 på torsdag 03.03

Link til event på Facebook

 

Logg inn