Nyheter

Farvel, fattigdom?

Farvel, fattigdom? United Nations Photo

Torsdag arrangerer Studentersamfunnet i Bergen debatt om norsk utviklingspolitikk med Jørgen Ljønes, representant for Effektiv Altruisme, Knut Arild Thonstad, underdirektør i NORAD og Nikolai Hegertun, prosjektleder i Civita som innledere.

Utviklingshjelp og bistand har vokst seg til å bli en internasjonal ”industri”. Med over hundrevis av statlige og private organisasjoner, egne bidragsgivere spesialisert på utviklingsprosjekter som Verdensbanken, International Monetary Fund og Den asiatiske utviklingsbanken, bilateral støtte gjennom både økonomisk, teknisk- og informasjons- understøtte, og samordnet multilateral støtte gjennom arbeidet til Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), er utviklingspolitikk både blitt et ”trendy” tema innenfor akademia samt i internasjonale og nasjonalpolitiske fora.

Spørsmålet innenfor utviklingsdebatter har de siste år dreid seg om hvordan man kan sikre bærekraftig utvikling, om økonomisk bistand har noen effekt og hvordan en kan måle eventuelle resultater av bistand.

I en reaksjon på bredere grad av sekularisering av samfunnet for øvrig, har utviklingsaktører og organisasjoner i større grad bundet seg opp mot profesjonalisert språk og utforminger enn affektive og altruistiske holdninger. Innen en profesjonalisert utviklingspolitikk tillegger man motivasjoner og handlinger målbare elementer som legale universelle rettigheter i form av FNs menneskerettighetserklæring, lover og reguleringer og tanker om tjenestelevering.

Som et forsøk på å objektivere, universalisere og demokratisere utviklingspolitikk har den blitt omformet til å passe inn i et mer kalkulerende og forutsigbart kapitalistisk system. Bistand blir dermed ikke bare bistand, men også en investering og sikkerhetsstrategi.

Dette er for så vidt ikke noe negativt. Det er tydelig et forsøk på å fjerne både misjonsaspekter av bistand, elementer av imperialisme og belærende ”Vesten mot resten” ideologier. Og for noen er det tilstrekkelig å begrunne motivasjon for bistand og utviklingshjelp i FNs idealer om en universal verden. En kan også bygge motivasjon på begreper om ansvar og plikt som rike land i en verden preget av ujevn fordeling av goder.

Likevel, til tross for at utviklingspolitikk har blitt legalisert, sekularisert og kapitalistisk, er den som en hver annen kapitalistisk industri basert på ”kundetilfredshet”. Legitimering av enhver utviklingsaktør og politisk vedtak er ikke bare basert på svart-på-hvit målbare resultater, men også på affektive responser hos ”kunder” – det vil si donorer, investorer og mottakere.

Menneskelig affekt er et aspekt som kanskje universaliseres i sin abstrakte form. Affekt blir da et slags tilkoblingspunkt for menneskelighet, kan man hevde, gjennom relasjonelle aspekter av sosiale virkeligheter. Hvis en da klarer å skape en ”affekt-økonomi” vil dette kunne ha lovende resultater.

Utviklingsarbeid er på mange måter basert på en ”affekt-økonomi”, fordi hele dens legitimering – når en kommer forbi politisk strategiske og investeringsargumenter, legale retter, plikt og skyldfølelser – er bygget på prospektet av menneskelige affektive kapasiteter.

Hvor andre mer standardiserte industriers velstand er basert kun på evnen til å levere varer eller tjenester i henhold til forventninger, kan ikke utviklingsarbeid bestå uten et løfte om at mennesker er relasjonelle vesener med evne til å ha affektive responser som skaper omsorg.

Richard & Rudnyckyj (2009) viser hvordan affekt har evne til strukturere kulturelle logikker om globale tilknytninger. Utviklingsaktører er fullt klar over dette. Det forklarer også uoverensstemmelsene mellom det profesjonaliserte og tekniske språket innad i utviklingspolitikken og den affektive og emosjonelle kommunikasjonen ut til offentligheten – tenk for eksempel på typiske tv-reklamer fra Kirkens Nødhjelp, Røde Kors og Leger uten Grenser.

Selv om flere norske utviklingsaktører og organisasjoner har en priviligert posisjon ettersom de mottar økonomisk støtte både fra donerer og staten, er deres legitimitet fremdeles basert på folkeopinionen.

Likevel, er det ikke tilstrekkelig å basere seg kun på affektiv kommunikasjon (patos-retorikk) for å kunne sikre legitimitet hos folkeopinionen. Dette er grunnen til at statistikker og resultater i større grad nå også presenteres utenfor de profesjonaliserte utviklingssirkler.

Målbarhet blir derfor igjen et hovedfokus ved utviklingspolitikk. Spørsmålet gjenstår hvordan en skal måle diffuse prosesser som krever lengre perioder? Kan en forene affektive responser og et økonomisk-kapitalistisk språk?

Hva har egentlig bistandspengene gjort for utvikling i verdens fattigste land? Disse og flere spørsmål med utviklingspolitikk vil bli diskutert i debatten førstkommende torsdag.

Vel møtt!

Av Lina Halvorsen 

Logg inn