Nyheter

Hva skal vi med humaniora?

Hva skal vi med humaniora? Lina Halvorsen

Onsdag den 23. September arrangerte Studentersamfunnets Kulturkomité en ”metasamtale” – i sann humanistisk ånd - om samtalen om humanioras samfunnsnytte.

 

Arrangementet ble gjestet av Ingvild Hagen Kjørholt, Knut Melvær og Espen Ytreberg. Og som de selv kommenterte, de var jo alle humanister og akademikere ved det Humanistiske Fakultetet ved deres forskjellige universiteter. Samtidig kan det konstanteres at majoriteten av publikum hadde en slags direkte tilknytning til humaniora. Arrangementet var preget av at dette var en samtale om humaniora for humaniora, men på sett og vis kan man se det som en belysning av noen av de forskjellige punktene panelet diskuterte. Ytreberg tok opp det stereotypiske bildet av HF-personligheter som absolutt ikke vil ha distraksjoner fra sitt arbeid med ”middelalderhistorie”, hvor organisasjonen rundt blir sett på som en fiende, en plage som kommer i veien for arbeidet med å innføre nye skjemaer og prosedyrer. Kjørholt supplementerte med argumentet om humanioras unnvikelse av å delta i såkalte faglige klynger og interseksjonalitet mellom ulike fag. Melvær belyste sitt ønske om at humaniora må bli flinkere å si ifra, å dytte i ting. Han ønsket at humaniora skulle være den irriterende lillebroren som pirker litt i de voksne med horder av spørsmål, men som også kom med klare forslag til hva en faktisk burde snakke om.

 

Gjennomgående tema dreide seg om nedskjæringer, finansiering og samfunnsnytte. Panelet diskuterte at humaniora er villig til å være kritisk der det ikke nødvendigvis lønner seg å være det og derfor svarer dette ikke på samfunnsbehov. En stiller seg det spørsmål om hva som egentlig skjer når fagmiljø og samfunn spør etter forskjellige ting? Er samfunnsnytte virkelig begrenset til å kun holde seg innenfor de gitte retningslinjer til punkt og prikke? Ytreberg stiller spørsmålet om humaniora nekter å sette seg i sidevogna fordi den er for liten og gir for lite oppmerksomhet? Melvær argumenterer at hvis humaniora faktisk setter seg i sidevognen så kan denne vognen bli til en trojansk hest. Hvis humaniora er villige til å være kritiske der det nødvendigvis ikke lønner seg å være det, gir det da ikke den optimale mulighet til å ta rollen som ”whistleblower” og ”devil’s advocate”? Ved å ”pirke i de voksne” kan humaniora muligens bidra til strukturendringer.

 

Samtalen vender til hvorfor dette er en krise akkurat nå og hvem de faktiske konkurrentene er. Er undervisningen og fagene lagt opp feil spør panelet, siden studenter ved det Humanistiske Fakultet bruker mindre tid på studier og lengre tid på å bli uteksaminert. Skulle en hatt mer obligatoriske forelesninger, lukkede studier og mindre plasser spør Ytreberg. Slik som det er nå er denne ”latskapen” som dokumenteres fra HF-studenter rasjonell oppførsel i hans øyne. Det er interessante temaer og spørsmål som blir tatt opp, men det mest gripende innlegget kommer i spørsmål-og-replikk-runden hvor det kritiseres at alt dette kommer fra et akademisk ståsted. Denne krisen har kanskje oppstått innenfor universitetets rammer, men ute i arbeidslivet er det ingen krise i humaniora. Dette er en krise for akademikerne og verden ser ganske annerledes ut utenfra. Kanskje dette belyser en viktigere diskusjon?

 

Av Lina Halvorsen

 

Logg inn