Nyheter

Idiokratiet

Idiokratiet Lina Halvorsen

Er demokratiet den beste styreformen? Er det en aktuell styreform, eller gir den grobunn for uhemmet majoritetstyranni?

Minoritetsstemmer er tidsaktuelle i samfunnsbevegelser og -debatter. Å kjempe for rettigheter, for likebehandling, og for innflytelse kan bli sett på som positivt og støttes så lenge det er snakk om sosialt aksepterte minoriteter - det vil si minoriteter som kan av flere aksepteres som likeverdige og som fortjener å bli hørt. ”Black Lives Matter”, flyktningstrømmer over Middelhavet, burkinibrukere ved strendene i Frankrike, mennesker med ulike seksuelle og kjønnlige orienteringer. Minoriteter som må kjempe for å bli hørt, men av det store flertallet blir møtt med om ikke støtte, så i det minste likegyldighet eller passiv toleranse.

Men minoriteter som ønsker avsekularisering av statlig og rettslige prosedyrer, grupper med ekstremistiske politiske holdninger og rasistiske argumenter, militante nasjonalister, og kjønnsdiskriminerende sjåvinister vil i slike sammenhenger også ha lik rett til å bli hørt, til likebehandling og innflytelse på dagsordenen i samfunnet. Når slike minoriteter kan ta i bruk retoriske og psykologiske virkemidler for å nå ut til et større publikum med evne til å endre og forvrenge oppfatninger og virkelighetsoppfatninger hos majoriteten, vil dette gagne samfunnets helhet?

Mindretallsstyre gjennom en maske av majoritetstyranni er ikke utenkelig. Det har både hendt tidligere og pågår i flere land enda. Skal man da virkelig overlate styret til folket? ”Folket”, som er så påvirkelig, som kan utnyttes til å foreta de groveste umenneskelige handlinger med den rette motivasjonen? Folket, som kan bli ledet av mennesker uten tilsynelatende kvalifikasjoner eller erfaringer?

Om man unnlater en slik pessimistisk holdning kan allikevel ikke majoritetsstyret, selv på sitt beste, tilby noen stabilitetsgaranti. Majoritetsstyre åpner for varierende politikk knyttet til skiftende verdigrunnlag hos befolkningen. Stabilitet blir derfor et umulig ideal. Staten, dens politikk og ulike instanser blir organiske, uadskillelig fra menneskets livsløp. Konnotasjonene til ideen om en ”organisk stat” tilsier at da forsvinner rasjonelle deliberasjoner og logiske tilnærminger fra politisk beslutningstaking og styring.

Hvis en frastiller staten og dets styre fra folket, om en fjerner demos fra krati-en, vil en kunne sikre rasjonell styring og stabilitet? Om en spesifikk gruppe av eksperter eller utvalgte eliter - basert på deres egnethet til statlig ledelse - fikk ta alle nasjonale avgjørelser, ville en ikke da kunne fjernet uvisshet rundt politisk styring?

Hadde de flere titalls ekspertene som uttalte seg før Brexit-avstemningen hatt makten til å bestemme Storbritannias EU-medlemskap, hadde Brexit aldri vært et dagsaktuelt tema. I stedet fikk det som var opprinnelig en liten minoritet avgjøre fremtiden til en stat på 64,1 millioner mennesker grunnet minimal valgdeltakelse og effektiv patosargumentasjon. Det som endte som en tilsynelatende folkevilje til å forlate EU har i etterkant hatt enorme økonomiske og sosiale konsekvenser.

Hvem skal styre hvem? Ønsker vi en rasjonalistisk tilnærming til statlig styre adskilt fra befolkningen som skal styres, eller ønsker man at stat og menneske er gjensidig konstituerende sammen med alle de konsekvenser dette måtte ha?

Studentersamfunnet og Klassekampen inviterer til debatt om demokratiet, med Mimir Kristjánsson, nyhetssjef i Klassekampen, Aksel Braanen Sterri, kommentator og debattredaktør i Dagbladet, og Ingvild Næss Stub, Statssekretær ved Statsministerens kontor.

Vel møtt!

Lina Halvorsen



Logg inn