Nyheter

Kravet om "sekundvis lykke"

Kravet om "sekundvis lykke" Amelia Zellien

Torsdag, 27.oktober arrangerer Studentersamfunnet i samarbeid med Akademiet for yngre forskere samtale rundt et voksende samfunnskrav om “lykke”.

I den anledning vil Maria Dyrhol Sandvik, skribent i Klassekampen, Oddrun Samdal, professor og viserektor for utdanning ved UiB, Per-Einar Binder, leder ved Institutt for klinisk psykologi, Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi ved UiO, Emma Clare Gabrielsen, programleder for NRK Innafor stille som innledere for å diskutere dette “kravet” som folk påtar seg (eller blir påtvunget?), og hvordan det å søke “lykke” ikke bare er positivt.

Vi ser en fremvekst av voldsomme krav om perfeksjon, om suksess og om ”lykke” – hva nå det enn er – i hvordan vi lever våre liv. Det evige jaget etter lykke kan fort ta overhånd, økende angstlidelser og depresjoner hos unge mennesker kan sees som et tegn på dette. Dessverre blir ”lykke” som oftest definert ut ifra andres perspektiver på hva lykke er heller enn hva som betegner lykke for individet.

Alt skal være fantastisk hele tiden, utrolig alltid, evig storslått. Ved å fokusere på det storslåtte som finnes i verden og livet, glemmer vi å oppdage de små miraklene i hverdagen. Vi glemmer å se de forskjellige fargekonturene på himmelen ved soloppgang. Vi glemmer å nyte landskapets endring når det blir tildekket av tåke. Vi glemmer å fundere på overgangen fra søvnens verden til den bevisste verden hver gang vekkerklokken forbereder oss for en ny dag.

Vi lever i et samfunn hvor vi lærer å beregne konsekvenser i forkant av avgjørelser. Vi lærer å bekymre oss over det ukjente. Vi får alle en viss grad av redsel for det som ikke er åpenlyst og enkelt. Derfor glemmer vi at det er lov å glede seg over det ukjente. Det er lov å ikke oppsøke alle steg som har blitt fastsatt av andre for å oppnå det de mener er lykke. Det er lov å ha det vondt, det er lov å være sliten, og det er greit å føle at livet ikke alltid er helt ok. Men det er også lov til å slippe tøylene litt og stole på at livet følger sin bestemte retning.

Et levd liv vil si å ha vært igjennom alle sider ved virkeligheten - hele virkeligheten, og ikke kun en del av den. Ved å sette et krav til livet om å oppnå konstant lykke – ”sekundvis lykke” – vil ikke det på sett og vis begrense livet? ? Å tenke at livet er begrenset skaper naturligvis et ønske om å få mest mulig ut av det. Normen sier eventyr, kjærlighet og oppdagelser. Det handler om utseende, jobb på toppnivå, hus, hytte, båt og bil samt backpacking i Sørøst-Asia, frivillighetsarbeid i Afrika og masterutdanning.

Problemet er gjerne det at lykken finnes ikke alltid på en litt falleferdig buss i Vietnam eller som markedsanalytiker i Storebrand. For noen er det nok å sitte på skjærgården i solnedgangen og se utover havet. For andre kan det være å sitte helt stille blant sin høylydte familie etter 8 timers arbeidsskift på Bunnpris som er lykken.

Om vi hele tiden streber etter krav og mål som andre har satt for oss, kan ei heller mestringsfølelsen aldri helt verdsettes. Dette gjør gjerne at vi misforstår og tenker at vi da bare må fortsette. Vi blir liksom aldri ferdige. Hva gjør dette kontinuerlige jaget med oss? Hvordan påvirker det vår tilnærming til hverdagen? Dette og flere spørsmål vil bli tatt opp under samtale førstkommende torsdag.

Vel møtt!

Av Lina Halvorsen


Logg inn