Nyheter

Livet på gata

Livet på gata Lina Halvorsen

Tirsdagens Aktueltmøte i Bergens Offentlige Bibliotek var en populær affære i de mørke, våte morgentimene. Mennesker presset sammen i de trangeste kriker og kroker for å få med seg Petter Nyquist – kjent fra tv-serien Petter Uteligger, Kari Lossius –  psykolog og klinikksjef ved Stiftelsen Bergensklinikkene og Thomas Anthun Nielsen – redaktør i Megafon, Bergens Gatemagasin, diskutere livet på gaten for bostedsløse.


Temaet har fått et nytt oppsving i mediebildet etter serien Petter Uteligger og har skapt stort engasjement hos flere nordmenn. Det er kanskje spesielt viktig å ta denne samtalen i Bergen hvor, som Lossius forteller oss, man har flest overdosedødsfall i landet og politiet i de senere år har ført det hun kaller aktiv ”krig” mot de svakeste i samfunnet.

Når man snakker om bostedsløse, snakker man hovedsakelig om menn. Fordi kvinner finner seg i mye mer for å sikre sin trygghet, hevder Nielsen. Det er mer stigma for kvinner å havne på gaten. Likevel, nevner han også at de virkelig stygge historiene han har hørt omhandler kvinner. Kvinner på gaten har det mye tøffere, tilføyer Lossius.

Men hva er det da som gjør at alle disse mennene befinner seg i slike omstendigheter? Det nevnes feildiagnotisering av ADHD og lignende i barndommen, traumer, mobbing på skolen eller mangel på alternativ pedagogikk, men omsorgssvikt blir sett på som en hovedårsak. Noen mennesker er født med en viss grad av sårbarhet. Når de deretter blir utsatt for slike negative opplevelser fungerer rusen dessverre veldig godt til å regulere vonde følelser assosiert med disse opplevelsene, konstaterer Lossius.

Og slik faller de ut av samfunnet, inn i denne såkalte ”utenforskapen” som øker følelsen av ensomhet og elendighet. Nyquist tar fram ydmykelsen man får ved å tigge på gaten, hvordan høydeforskjellen blir en fysisk påminnelse av sosial rang, og dette i et land som tilsynelatende skal være det med mest jevn fordeling av goder og muligheter. Man forsvinner dypere og dypere inn i miljøet, som Nyquist forteller, man mister sin identitet litt etter litt. Det er opp til oss å behandle dem som alle andre, hevder han. Man burde kunne se hverandre i øynene. Folk er redde – hva tenker de andre om meg nå når jeg setter meg her med denne tiggeren? Det burde jo heller vært motsatt - at det ble sett på som positivt, konstaterer han.

Hva er da svaret? Hvordan kan man løse denne problematikken med bostedsløse og minimere tilbakefall etter avrusningsopphold? Hadde du hatt svar på det så hadde du vært millionær, pleide de å si til meg på gata, nevner Nyquist. Nielsen og Lossius tar opp ettervernet og boligløsninger fra kommunen. Som Nielsen sier, det er vanskelig å starte et nytt liv når en lever i konstant frykt for sine naboer fordi de kanskje fortsatt ruser seg. Kommunen setter mange forskjellige folk i samme blokk og håper at alt skal gå bra.

I følge Lossius, har 40 prosent av deres pasienter ikke bolig når de starter programmet ved Bergensklinikkene. Etter programmet er det fortsatt 40 prosent som står uten bolig. Da kaster en egentlig bort mye penger. Man er nødt til å tenke bolig på en annen måte mener hun. I tillegg til bolig, nevner Nielsen det at man fokuserer mest på å takle rusen, men ikke å bygge opp mennesket etterpå. Nyquist nevner behovet for mer en-til-en relasjoner. Han sier han har nesten endt som psykolog for flere han har blitt kjent med på gaten. Hvorfor meg, spør han. Og svaret er fordi han ikke jobber med dem, ikke ruser seg, men kjenner til hverdagen deres. De trenger nesten en slags kjøpt venn.

De trenger bare en til å være kompis, sier Nyquist.


Av Lina Halvorsen





Logg inn