Nyheter

Nobels fredspris - Tunisia kvartveis til demokratiet

Fredag 6. november kom Maria Glenna, uavhengig forsker med to års felterfaring fra Tunisia, på Kvarteret for å snakke om den nasjonale fredsdialogen i forbindelse med krisen i Tunisia.

Glenna befant seg i Tunisia under flere av krisene som skjedde etter 2011, blant annet under attentatet i 2013. Hun jobbet for en tunisisk NGO.

I oktober 2011 ble President Ben Ali fra et av de sosialistiske partiene, som hadde sittet med makten i 23 år, tvunget til å gå av. I siste halvdel av 2011 ble et nytt valgt holdt, hvor partiet Ennahda vant 90 av de 217 setene i folkeforsamlingen. Ennahda, CPR og Ettakatol dannet en koalisjonsregjering. Ennahda fikk den mektigste statsministerposten, CPRs Marzouki ble valgt som president, og en representant fra Ettakatol fikk posten som president i folkeforsamlingen.

I mellomtiden skjedde imidlertid et attentat på den sentrale opposisjonsfiguren Belaid. Den sekulære opposisjonen krevde at regjeringen skulle gå av. Like etter ble det tatt initiativ av statsministeren fra Ennahda om å danne en politisk uavhengig regjering, som ble omtalt som et slags teknokrati. Dette ble imidlertid avvist fra hans eget parti, og han svarte med å gå av. En ny statsminister, Laarayedh, fra samme parti ble valgt.

President Marzouki tok videre initiativ til dialog. Han ble imidlertid ansett som i overkant partisk for Ennahda, noe som ikke ble særlig godt likt hos de sekulære partiene.

Våren 2013 diskuterte de syv største partiene konstitusjonelle spørsmål og hva som skulle bli statsstrukturen. En konsensus ble nådd. Imidlertid ble komiteen i parlamentet som jobbet med grunnlovsutkastet overstyrt av Ennahda. Presidenten for parlamentet nedsatte som svar på dette en kommisjon som skulle basere seg på konsensus. Dette la grunnlaget for at prosessen videre skulle basere seg på en konsensus.

Like etter skjedde enda et attentat, hvor den sekulære lederen Brahmi ble drept. 60 representanter fra folkeforsamlingen trakk seg. Dette ble brukt av de sekulære for å forsøke å vise at de hadde mer legitimitet enn det Ennahda og regjeringen hadde. Ennahda gjorde lite med situasjonen, og Ettakatol svarte med å suspendere folkeforsamlingen.

Glenna påpekte imidlertid at dette ikke bare er en konflikt mellom sekulære og religiøse. Sentrum mot periferi, arabisk/muslimsk mot fransk (middelhavsinspirert), og økonomiske eliter mot arbeidere er eksempler på andre skillelinjer i landet. Disse sammenfallende skillelinjene forsterker hele konflikten. De forskjellige grupperingene er basert på disse konfliktlinjene.

Etter suspensjonen, mistet Ennahda på mange måter legitimitetsgrunnlaget sitt, ettersom de i 2011 egentlig bare ble valgt for å sitte ved makten i ett år. Frykten for å på nytt bli utestengt fra politikken, slik de tidligere hadde opplevd, gjenoppstod.

Samtidig skjedde militærkuppet i Egypt, som på mange måter påminte Ennahda om at hvis de ikke valgte å være samarbeidsvillig, så risikerte de å lide samme skjebne som det muslimske brorskapet i Egypt. Lederne for henholdsvis de sekulære og Ennhada ble enige om å forhandle.

Den ‘tunisiske kvartetten’, bestående av fire sivile organisasjoner, la videre føringene for en fredelig løsning. De la frem retningslinjer for hva som skulle gjøres, hvor de krevde at de forskjellige partene i konflikten skrev under på disse retningslinjene før samtalene i det hele tatt startet. Ennahda måtte godta at de skulle gå av etter sin periode, mens den sekulære opposisjonen måtte godta at Ennahda og folkeforsamlingen skulle få fortsette frem til neste valg. Kvartetten ga de på mange måter et ultimatum ved å si at dette var det siste forsøket på å redde landet fra borgerkrig.

Den tunisiske kvartetten endte opp med å få Nobels Fredspris, men det har i ettertid vært kritikk rettet rundt dette. Alle partiene fikk i prosessen to stemmer hver, noe som endret maktbalansen totalt. I forbindelse med dette har Kvartetten i etterkant blitt beskyldt for å ikke anerkjenne partienes rolle i prosessen, blant annet fordi meklingsstrategien var så rigid.
Videre påpekte Glenna at den freden som har blitt nådd til nå ikke nødvendigvis kan forventes å forbli permanent. Konfliktlinjene er fortsatt tydelige. De sekulære partiene mener blant annet at islamistene ikke respekterer demokratiske institusjoner.

Prosessen er på mange måter også veldig elitebasert. Den inkluderer ikke den vanlige borgeren i særlig stor grad. Sikkerhet, bekjempelse av arbeidsledighet og økonomisk utvikling er det den vanlige borgeren interesserer seg for. Å få til et pluralistisk demokrati der alle interesser blir tatt hensyn til er veldig utfordrende.

Saken med blant annet en regjeringskritisk blogger som ble dømt til ett års fengsel av en militær domstol, viser samtidig at en har en lang vei å gå på ting som sivile rettigheter. Glenna argumenterte på den annen side for at den nasjonale dialogen institusjonaliserte konsensusdemokratiet. De som er uenige blir imidlertid sett ned på, til og med de som kommer med legitim kritikk.

 

Link til Facebook-event

Link til event på Studentersamfunnets nettsider

Logg inn