Nyheter

Ubalansekunsten

Torsdag 16. februar arrangerte Studentersamfunnet i Bergen i samarbeid med KODE et møte for å diskutere såkalt ”ubalanse” i kunsten med tanke på kjønnsfordeling i prestisjetunge kunstsektorer.

Innlederpanelet som møtte til samtale bestod av Anne Katrine Dolven, flermedial kunstner, Øivind Storm Bjerke, kunsthistoriker ved UiO og Karin Hindsbo, museumsdirektør ved KODE.

Innenfor prestisjetunge kunstsektorer som for eksempel billedkunsten finner vi en vedvarende skjev fordeling av kunstnere. De fleste kunstverk som både blir utstilt og bestilt inn er av mannlige kunstnere. Storm Bjerke presiserer at det er viktig å kartlegge hva vi snakker om, da innenfor andre kunstsektorer kan denne fordelingen faktisk snu slik at kvinner er overrepresentert som for eksempel tekstil og kunstindustri.

Likevel, viser han at billedkunsten som kanskje er den mest prestisjetunge og kommersielle kunstsektoren som også genererer mest kapital er mannsdominert. Dette er en sektor som på sett og vis er drevet av og for menn.
- Menn kjøper bilder av menn.

Dolven supplerer oppgitt at hun får nesten lyst til å studere økonomi når det snakkes om kunst og kapital, og viser til britisk kunstner Tracey Emin som konstaterer at så lenge kvinnelige kunstnere blir betalt mindre enn mannlige er dette noe vi er nødt til å snakke om. Hun forteller selv fra egne erfaringer som kunstner hvor hun har blitt møtt med diskriminering fordi hun var kvinnelige kunstner, deriblant opplevelser med utstillere som ”ikke har kvinner i sine utstillinger”. Dolven forteller hvordan man som kunstner blir møtt med en slags holdning fortsatt at kvinner de får barn så derfor er de ikke noe å satse på.

Hindsbo kommenterer at om ikke tidligere, så er det på høy tid at denne samtalen holdes, når det dog tross alt er blitt utdannet like mye kvinner som menn på kunstakademiene.

På spørsmålet om ting har endret seg gjennom årene, svarer Dolven at hun får nesten lyst til å si nei. Vi har vært der, sier hun. Kvinnene har alltid vært der, men historien tar ikke vare på det. Kvinnelige kunstnere blir ikke snakket om i kunsthistorien, og om kvinner blir omtalt i det hele tatt er det som ”konen til”.

Hindsbo poengterer at det er menn som har skrevet historiebøkene. Hun forteller videre at til gallerier og utstillinger så kjøper man inn kunst som passer til samlingen og det er hovedkriteriet for kjøp av kunst. Men, fortsetter hun, hvis samlingen består av 95 prosent verk av mannlige kunstnere sier det seg selv at videre kjøp blir også av mannlige kunstnere.

Det har ikke vært fokus på eller systematisk arbeid for å kartlegge kvinnelig kunst i akademia, innrømmer Storm Bjerke. Dolven viser til hennes eget arbeid som professor på kunstakademiet at hun driver aktivt for å trekke fram navn i undervisningen og gjesteforelesere som er kvinnelige kunstnere. Hun har et fokus på å hente de fram slik at de kommer til dagens lys.

Hindsbo kommenterer at ofte de som gjenoppdager kvinnelige kunstnere er kunstnere selv og ikke universiteter og akademikere som da i teorien egentlig skal drive slikt forskningsarbeid.

På veien videre konstaterer Storm Bjerke at systematisk kunnskap må til. Hindsbo mener også det trenges en mer ydmyk og åpen tilnærming, at man sitter ikke på gitte sannheter. Dolven presiserer igjen at en må ta en aktiv tilnærming i hverdagen, i forhold til hvilken retorikk vi bruker og hvordan vi presenterer kvinnelige kunstnere. Man må trekke navn opp og frem, bidra til av man blir sett, det vil si å arbeide for hverandre.

 

Av Lina Halvorsen

 

 

 

 

 

 

 

Logg inn